Raffinering av ferrolegeringer

Smelting av lavkvalitets ferrolegeringer med smeltedigel begynte rundt 1860. Senere utviklet bruken av masovn som smelter ferromangan og silisium som inneholder mindre enn 12 % jernsilisium. Fra 1890 til 1910 ble ferrolegeringer produsert av lysbueovner i Frankrike. Moissan (H.Moissan) brukte lysbueovn for å utføre systematiske tester på vanskelige å redusere elementer, og Elu (PLTHaroult) ble brukt til industriell produksjon, da koks og trekull ble brukt som reduksjonsmiddel for å redusere de aktuelle malmene, og det meste av produktene var høykarbon. Etter 1920, for å møte behovene til utviklingen av høykvalitetsstål og rustfritt stål, begynte et nytt stadium av produksjon av lavkarbon ferrolegeringer. På den ene siden, på grunnlag av prosessen med å oppnå metaller ved termittmetoden foreslått av K.Goldschmidt i 1898, ble termittprosessen utviklet for å smelte noen ferrolegeringer og rene metaller uten karbon. På den annen side er det utviklet en avsilikoniseringsraffineringsmetode for oksidering av silisiumholdig legering i elektrisk ovn. På grunn av de høye produksjonskostnadene til termitprosessen, har desilikoniseringsraffineringsprosessen blitt mye brukt. Til nå er middels karbon, lavkarbon, mikrokarbon ferrokrom, middels karbon, lavkarbon ferromangan, metallmangan fortsatt for det meste raffinert med denne metoden. Varmblandingsmetoden for raffinering av ferrokrom er å akselerere reaksjonen av flytende malm, kalksmelte og silisium-kromlegering ved varmblanding, som er en videreutvikling av desilikoniseringsraffineringsmetoden. I tillegg produseres rene legeringsadditiver (som metallisk mangan) ved elektrolyse, og ultrakarbonferrokrom med svært lavt karboninnhold produseres ved vakuumavkarbonisering. De siste årene har metoden for å raffinere ferrokrom og ferromangan ved ren oksygenblåsing blitt utviklet. Kina brukte små elektriske ovner til å produsere ferrosilisium og ferromangan rundt 1940. I 1955 begynte Jilin Ferroalloy Plant masseproduksjon. Deretter ble det bygget en rekke ferrolegeringsverk forskjellige steder, og ferromangan ble produsert med små masovner for å møte behovene til den nasjonale jern- og stålindustrien.